Kritisk kaffebar

Bergensbølgen slår nok en gang innover det norske musikkmarkedet. Ehh.. nei. Det er bare en hype. For byen, der innbyggerne må være de mest innadrettede og patriotiske i Europa, kan, utover smal, rar musikk som slår godt an hos enkelte sære indiemiljøer, kun by på idioti som “Bjørn Hellfuck” og “Lars Vaular”. Og regn. Og bergensere. Ingen av delene er noe å trakte etter. Spør du meg.

Førstnevnte (Hellfuck) er lite annet enn en utrolig dårlig kopi av den svenske suksessartisten Björn Rosenström, sånn jeg hører ham. Men i motsetning til Rosenström fins ikke denne mannen morsom. Tekstene er dårlig satt sammen, og musikken lite oppfinnsom. Hvem andre enn en drita full bergenser orker å synge med? Jeg bare lurer. Bjørn Hellfuck: Du fins ikke nyskapende, morsom eller original. Du er en døgnflue. Men du kan sikkert tjene penger på musikken din resten av livet – i bergen (sic). I slitne lokaler. 

Lars Vaular: Dine sanger er nesten like irriterende som Hellfucks, og i beste fall ender du opp med å få en russehit i år. Det tror jeg ærlig talt “Rett opp og ned” kan klare å bli, da russen vanligvis foretrekker noe masete og hardtslående. Teksten er jo også som skreddersydd for en russ. Men du er faktisk så lite nyskapende at du må dra med tekst fra fjorårets hit “solbriller på” (en ironisk tittel tatt din geografiske tilhørighet i betraktning) inn i “rett opp og ned”. Det er slapt. Med mindre du skal gjøre “rett opp og ned hør ka eg har å si, å falle e no alle gjør før de lærrrrer å fly” til den musikalske signaturen din. Det er ikke kult.

Så byen der i vest kan altså ikke by på noe av kontinental eller nasjonal verdi. Ikke morsomt. Ikke nyskapende. Men sikkert noe alle bergensere setter pris på, siden de jo elsker alt som er bergen (sic) og Brann, men elsker å hate alt annet. Dere skal få være innadvendte og kjedelige. Bare ikke plag oss andre med driten deres.

Beste hilsen til alle som er utadvendte og elsker alt som ikke er bergen (sic),

Varme hilsener fra solfylte Brussel her jeg nå sitter og nyter en Brussel sprout (dere har ingen av delene i bergen (sic)).  

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden det er tidlig på lørdag, og folk sikkert ønsker å slappe av, så tenkte jeg å komme med min sedvanlige bandanbefaling. Denne gangen er det et band jeg så i Brighton i juli i fjor (om jeg ikke husker helt feil). Bandet fengslet meg fullstendig med sin melodiøse, følelsesladde og (merkelig nok) 80-tallsinspirerte musikk. Jeg synes iallefall det var mye som trakk i retning av 80-tallet i musikken deres.

Bandet vi snakker om er selvfølgelig M83, en gjeng fra Frankrike.

De spilte først og fremst musikk fra det nye albumet sitt (nytt i den forstand at det er det siste de har gitt ut): Plata “Saturdays=youth”. Mine umiddelbare favoritter ble “Skin of the night” – en seksminutters nydelig sak, som blant annet kan høres i introduksjonens til Thomas Seltzers ukentlige raljering med uviktigheter, Trygdekontoret. Dette er altså musikk som selv rocka menn syns er topp. For øvrig bet jeg meg fast i “We own the sky” og “Graveyard Girl” (ref. bildet).

Av eldre musikk fra dem (de har vært aktive siden 2001) har jeg først og fremst hørt på dem i ettertid. Men til høydepunkter fra det første albumet deres hører “Sitting” og “Slowly”. Generelt sett: Klikk på denne spotify-linken, og ta det derfra: M83 – Skin Of The Night . Link til det første albumet dems, og min favorittsang der: M83 – Slowly

 Anbefaler å begynne med det nyeste, og jobbe seg bakover i tid.

Ha en nydelig lørdag, håper jeg kan bidra til å få opp stemningen. Varme hilsener sendes fra Østerrike der jeg sitter askefast og lengter etter å komme hjem til Brussel. Forøvrig så gårsdagens lunch omtrent sånn ut:

Hvis ikke islendingene snart skrur av vulkanen, og forbrenningen svikter, er jeg ille ute… Oppfordrer alle til å gjøre som jeg fikk beskjed om på mail i går:

Så kanskje folk kommer seg hjem. Grådige, disse mafiøse øyboerne.

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Today I want to share one of my favourite songs with you. I am really sorry that so many of my posts are more or less copy/pasting of links nowadays, but it is hopefully something you enjoy. David Bowie has always been one of my favourite artists, and a glossy poster with him has been a key decorative element in my apartments since I first moved to Oslo 10 years ago:

Today, I have taken a deep dive into his more obscure tracks. When listening to this track, I most sincerely hope that you can close your eyes for a few minutes and picture yourself in grey, industrial Warsaw before the curtain fall. This track is a piece of art. It is poetry without words. Listen carefully, and enjoy.

http://open.spotify.com/track/0ap9xG8UOKqZyRvC2d1y6P

Again, it is a precondition that you have Spotify installed on your computer in order to use this link. Take a few minutes, enjoy the song and drift away!

Best,
DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Euroen har rast i kurs de siste månedene, og spås av eksperter å falle videre. I fjor hadde jeg to uker sommerferie i Norge. To deilige uker, der jeg opplevde å få nærmere 10 kroner igjen pr opptjente Euro i min Brusselbaserte jobb. Det var gode tider, en pils kostet knappe 5 Euros – noe som ikke er skrekkelig mye dyrere enn når man går på in-steder her nede og feirer natten sammen med Eurokrater.

I skrivende stund sitter jeg og booker årets billetter hjem til Norge, må være tidlig ute for å få trivelige flypriser. Det fikk meg til å sitte og tenke at i og med at lønnen min er fryst (firmaets policy for å takle finanskrisen) så sitter jeg igjen med langt mindre penger til forbruk enn i fjor. I fjor fikk jeg 10.000 norske for mine 1000 busjetterte euros til ferien. Dette året står jeg i fare for å få igjen et sted mellom 7 og 8000 kroner for den samme summen. Det sier seg selv at det dermed ser ut som det blir mindre moro for pengene, og at det blir mindre øl og moro enn i fjor. Øyapasset har jo også gått opp noen kroner.

Alt i alt har jeg det nå fortsatt bra, men tenker som så at utviklingen nødvendigvis må være like håpløs for norske bedrifter som eksporterer til EU som for ubetydelige mennesker som meg som casher ut lønna i Euro.

Mens alle dere andre kan glede dere over fetere feriebudsjett når dere bestiller pakketurer til syden, eller drar på storbytur

Interessante tanker? Neppe. Mer av en tilstandsrapport fra Europas hovedstad.

God helg, nyt siste rest av søndagen!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tenkte å bruke dagen på å blottlegge musikksmaken min for dere. Håper at noe av det kan sette dere i godt humør, og være en god start på en slapp og deilig lørdag. For mitt vedkommende i et vårlig europeisk klima!

For “Clubheads”:

For deg som var et danset deg gjennom natta på klubbscenen i Vest-Europa på midten av 2000-tallet (før jobbing og faenskap tok over), men som nå kanskje er litt mer “downtempo” og ønsker å mimre om en solfylt julidag på bryggen til “Club der Visionäre” (gjerne med en liten Augustiner i handa) kan jeg på det varmeste anbefale denne:

Trentemøller – Take Me Into Your Skin

Innser at dette hørtes ut som en erfaring som er meg forbeholdt, så jeg legger også ved et bilde av godklubben en fin sommerdag:

Bare for å sette stemningen Om tre måneder er jeg igjen i byen i jobbsammenheng. Blir nok fort til at jeg dropper en kveldssamling for å treffe gamle kjente og nyte en deilig Berlin-kveld. En liten godbit til (enda litt mer autentisk tysk):

Tolerantes Brandenburg – Kaviar (Bierbeben RMX)

For Indiekidsa:

For deg som husker enda litt lenger tilbake, gjerne til 90-tallets glade dager, så foreslår jeg at du lytter til denne:

Pavement – Here

Hvis ikke det får deg i humør, så foreslår jeg at du lytter til denne som er litt i samme gata:

Muse – Unintended

For Øya-gjengeren:

Dette er et par sanger av artister som har gjestet Øya-festivalen all den tid det for meg har vært obligatorisk å ta ut ei uke ferie i august for å gjeste denne fantastiske festivalen:

Kleerup – Until We Bleed (Feat. Lykke Li)

Röyksopp – So Easy

Sonic Youth – Youth Against Fascism

Beirut – Nantes

Åååå.. det er så mye bra å ta av, bare si fra om du likte seksjonen med Øya-musikk så skal jeg legge opp litt flere godbiter.

Sommerferier på 90-tallet.

Ingen sanger setter meg i mer sommerstemning enn disse to. Kombinasjonen av at jeg på den tiden flittig vekk var arbeidsledig ungdom med god mulighet til å dra på stranda og nyte livet er nok noe av grunnen til det:

Kate Ryan – Désenchantée (Radio Edit)

DJ Jean – Dj Jean – Love Come Home

Som dere ser av den sistnevnte har nok “klubbhodetendensene” forfulgt meg fra ungdomsårene. Det fascinerende er at selv om man nå pusher 30, så klarer man ikke siviliseres og akseptere P4-musikken fullt ut.

Hytt og gevær:

Bare for å “safe” meg, legger jeg inn to andre sanger jeg blir glad av å lytte på:

Pixies – Where Is My Mind?

Death Cab for Cutie – Soul Meets Body

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere en riktig god lørdag! Sånn for aldri å bli ferdig med innlegget mitt: Siste ukes mest spilte sang på spotify er for øvrig denne (røper et og annet om humøret mitt denne uken):

Band of Horses – The Great Salt Lake

NB: Det er en forutsetning at du har spotify for at linkene i innlegget skal fungere. Anbefaler på det varmeste å kjøpe et Premium-abonnement, men det meste kan søkes opp på youtube o.l. om spotify er fraværende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.theonion.com/content/video/breaking_news_some_bullshit

Sjokkerende nytt fra våre venner i Onion News Network. Hva er vel bedre enn å starte dagen med en skikkelig agurksak?

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenkte å anbefale to filmer for kvelden. En for deg som vil bli underholdt, og en for deg som vil ha en film til ettertanke.

The breakfast club (1985).

For deg som vil underholdes, vil jeg anbefale denne. Filmen tar utganspunkt i en gruppe på fem elever som må sitte igjen på skolen en lørdag. De representerer fem ulike stereotyper som man vil kunne finne på enhver videregående skole i den vestlige verden (nå vel, man ville iallefall funnet dem på 80-tallet) men enkelte av stereotypene er udødelige, og har vel egentlig bare byttet klesdrakt siden filmen ble lansert. Filmen må være moderfilmen for alle amerikanske “high-school movies”.

De fem gjensitterne har i starten av filmen lite annet enn dårlige følelser for hverandre, og biblioteket de holdes igjen i preges av en mildt sagt trykket stemning. Rektoren på skolen ber elevene som sitter igjen skrive et essay om et valgfritt tema, og de tror at de går en laaaang og kjedelig dag i møte. Som seg hør og bør bidrar inntak av en del marihuana til at stemningen blir løsere, og mot slutten av filmen har de rett og slett blitt en sammensveiset gjeng. En bonus er at den er så 80-talls at det er utrolig - bare sjekk ut sangen de bruker i introduksjonen!

Jeg skal avstå fra å si mer om filmen, for å unngå å ødelegge opplevelsen for dere. Jeg vil rett og slett bare si at jeg anbefaler den på det aller varmeste til deg som vil underholdes, og finne ut hvor alle amerikanske high-school filmer av nyere dato har hentet inspirasjon. Fantastisk film som må nytes med en god bolle pottis og gjerne litt cola. Kan man ha en bedre søndag?

Filmen kan sees i sin helhet online: http://www.tv-links.eu/movies/The-Breakfast-Club_2405/

Caché (2005)

Filmen er regissert av den østerrikske mesterregissøren Michael Haneke. Filmen er preget av svært lange klipp som bidrar til å gjøre filmen veldig autentisk og ikke minst er det lett å la seg trollbinde av den nervøse stemningen som preger hele filmen.

I filmen følger vi Georges og Anne, og deres sønn Pierrot. En typisk øvre middelklassefamilie i Frankrike, som opplever å terroriseres av videoklipp som sendes dem fra en ukjent avsender. Filmklippene er lange og synes å være ment for å vise Georges og Anne at noen følger med på dem. Som seg hør og bør når man står ovenfor et mysterium begynner Georges å forsøke å finne ut hvem som sender ham klippene. En jakt som fører ham ned i de mørkeste delene av hans liv. Deler av hans liv som han har forsøkt å fortrenge, men som han tvinges til å gjenoppleve. Måten dette påvirker Georges på setter hele familien på randen av sammenbrudd.

Jeg skal avstå fra å gi min analyse av filmen, eller noen ytterligere gjennomgang av handlingen. Dette fordi jeg mener det er en film som på mange måter er en film som kan sees på og tolkes på tusenvis av forskjellige måter – minst. Den stiller relativt høye krav til sin seer, så når du ser filmen må du følge våkent med. Hver minste detalj har mening for filmen, og alt har en brodd av samfunnskritikk i seg. Det kan kanskje være lurt å droppe pottis og cola. Og en siste ting: Ikke la deg irritere over filmens slutt. Hvis du gjør det, har du ikke skjønt den (min erfaring er at den må sees 3-4 ganger. Minst). 

Trailer kan sees her: http://www.reelzchannel.com/movie/166665/cache 

Håper jeg med dette kan bidra til å gjøre deres søndag litt bedre med disse to tipsene. Hvis noen av dere har sett, eller velger å se, en av de anbefalte filmene, setter jeg pris på å få en tilbakemelding!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag kom jeg over et interessant innlegg på VGD, hvor jeg også bruker noe tid. Vedkommende som skrev det tok utganspunkt i Norwegians uttalelse i dag om at man ville forbeholde seg rettigheten til å ikke la denne mannen komme ombord på deres flyvninger. I forlengelsen av dette, mente også denne debattanten at man burde snu opp-ned på dette og også la flypassasjerer (gratis) booke om til en annen flight dersom de oppdaget at en slik “folkefiende” er i ferd med å boarde flyet du skal fly med.

Jeg syns dette var såpass interessante tanker at jeg måtte skrive litt mer om det. For det første mener jeg at hele opplegget er misforstått. Var det noen som kjente til de som fløy inn i WTC og Pentagon? Var det noen som var på vakt mot bussbomberne i London eller togbomberne i Madrid? Nei. Dette var stille gutter. Det var gutter som var, om ikke integrert i samfunnet, så iallefall ikke noen som noen tenkte på med hat eller kjærlighet. Stille. Anonyme. Lite oppsiktsvekkende.

Mohammad, på den annen side, har virkelig befestet seg i det norske mediebildet den siste uken. Og det med en sånn kraft at man glemmer Mullahen som nylig bodde på Plaza for skattebetalernes penger. Vil en sånn mann gjøre ord om til handlinger? Og ikke minst: Vil det være mulig for en så profilert “husterrorist” å gjennomføre et terrorangrep? Eller enda mer fundamentalt: Vil denne mannen være i stand til å planlegge et terrorangrep utført av folk under ham i hierarkiet? (Gitt at han har et par silent terrorists under seg).

Skal man tro oppmerksomheten han har fått av politiet, PST og myndighetene tror jeg ikke denne mannen kan gå på sin egen do og pisse uten at en eller annen får det med seg.

Mer bekymret kan man være for de som ikke er i media. De som opererer i det skjulte. De som ikke poster bilder av Osama bin Laden på sin facebookside og publiserer klare sympatier med diverse terrororganisasjoner. Disse blir glemt av PST. De blir glemt av hylekoret. Og plutselig fortoner sannsynligheten for et terrorangrep på norsk jord seg som stor allikevel.

Pass dere. Vær på vakt. Men ikke for Mohammad.

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nettaviser popper opp i alle former og fasonger. Det å ha et visst utvalg innen nettaviser er naturligvis bra. Det er viktig med bredde, ulike vinklinger og ulike perspektiver. Nettavisene som popper opp nå er imidlertid verdt å betrakte med et kritisk blikk. Det er særlig to forhold jeg har merket meg som bidrar til å forpurre kvaliteten på nettavisene.

1) “Alle” lager nattavis. P4.no er sannsynligvis det beste eksemplet på dette. Nettavisen deres består i hovedsak av artikler som ikke er rene reproduksjoner, men snarere forkortelser av artikler som er publisert av andre aviser før dem. Som regel avsluttes artikkelen med “melder VG” eller “melder Dagbladet.no”. Jeg sliter virkelig med å se hvem denne typen nettavis henvender seg til. Segmentet må bli personen som kan si seg enig i følgende: “Jeg syns det er interessant å se hva VG, Dagbladet og Aftenposten har å si, men jeg gidder 1) ikke hoppe mellom sidene og 2) jeg gidder ikke lese artiklene i sin helhet – gi meg kortversjonen”. Slike personer fortjener bare ikke sin daglige dose nytt.

2) Brukerdrevne nettaviser. På flere nettsider er det nå svært populært at brukerne av sidene selv fungerer som journalister. I visse tilfeller kan naturlig nok dette tvinge fram perspektiver som ikke slipper til i etablerte medier. I de fleste tilfeller bidrar det til at journalister med integritet og kvalitet som elever i småskolen kommer til med artikler som ikke har gjennomgått substansielle kildekritiske vurderinger eller redaksjonell vurdering. Nesten verre enn radionettavisene.

Budskapet mitt? Det er på tide å forsøke å forhindre nettaviser som ikke produserer noe selv fra å være å finne på nettet. Hvordan? Boikott av de nettsidene det angår, f.eks. følgende.:

P4

Radio Norge

ABCnyheter

TV3

For journalistisk integritet og kvalitet – mot copy+paste-trenden som herjer nettverden,

Derrick_Detective

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et forsøk på et dikt som ble til i natt (etter en heftig bytur) følger: 

Det gode liv?

Å leve uten å leve,

Å puste. Men være kvalt.

Å ha mål som ikke er mål.

Å eksistere. Ute av stand til å kjenne det.

Å ikke være i stand til å føle.

Kaldt.

Å være så sosial at det mister sin verdi.

Å ha så mange venner at jeg ikke har noen.

Å være vellykket. Men fjernt fra å innse det

.Å gjøre suksess. Det gleder ikke.

Lykke?

Et perfekt liv. Jeg har alt. Er det for mye?

Er det nok?

Jeg vet det ikke sikkert. Jeg vet jeg lever et liv.

Meningsløst.

Troen er borte. Visjoner lagt døde.

Framtidens landskap er nakent og øde.

Hva syns dere?

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende